Alt er jo bra, ikke sant? Med alle filtrene, stråler på bildene og later som ingen ting. Jeg setter meg foran kamera med et stort smil rundt munnen, og legger gjerne på en latter, men hva skjer egentlig bak? Er jeg den samme bak?
Jeg føler det siste halvåret har ikke lidenskapen min vært det samme. Blogg, youtube og instagram har ikke vært det samme. Det har ikke vært noe som jeg gledet meg til å gjøre når jeg kom hjem fra skolen, men noe jeg følte jeg måtte gjøre for å opprettvare følgertallet. Det har vært utrolig slitsomt, og det vært et usunt forhold til både bloggen og andre sosiale medier. Til tider føler man at man må prestere hele tiden for at andre skal være fornyød.
Jeg vet at dere ikke trenger en forklaring, men samtidig føler jeg at jeg må fordi jeg unner dere det for dere bruker mye av tiden deres på å følge med på meg og forventer at jeg poster nevnlig. Jeg ønsker også at andre skal forstå at det ikke alltid er like enkelt å poste. Fordi, vi poster trossalt livene våres ute på nettet. Det er skummelt. Det er ofte jeg går timer, dager eller uker før jeg klarer å poste et innlegg. For det er døds skummelt med tanke på at andre kan vinkle, vri om på og tolke innlegget en helt annen måte enn det jeg mener.
Jeg nevnte en del i denne videoen HER, om hvorfor ting har blitt som de har blitt. Jeg har alltid vært den jenta som aldri har slitt med noe som helst, og alt har bare vært perfekt? Om jeg får lov å kalle det. Jeg skal ærlig innrømme at det har vært mange netter med tårer, timer i terapi og diskusjon i hodet mitt.
Jeg vil påstå å si det har vært en veldig turbulent høst med mye drama, samtidig som jeg ikke har hatt det bra med meg selv. Som har gått ut over for eksempel oppførselen min, hvordan jeg var og følte meg. Det er egentlig hovedgrunnen til hvorfor jeg ikke har blogget, filmet så mye og vært like aktiv som jeg pleier.
På nyåret var jeg kanskje på «brekningspunktet», som gjorde at jeg bestemte meg at jeg skulle prøve å gå i terapi hos phsyksik helse for ungdom siden dette trossalt er gratis. Jeg ønsket å ta tak i problemet å få det bort, og kunne gå videre og ha det bra istedenfor å gå rundt å tenke på det. Jeg sendte mail, og fikk en time. Det var utrolig herligt å ha sted å gå til å få ut all negativiten, istedenfor å dra det med seg i seng på kvelden. Det var akkurat som en lettelse å gå ut av rommet. Det er absolutt noe jeg vil anbefale til andre dersom de sliter med et eller annet.
Jeg tror egentlig alt jeg trengte var en pause fra å være “Therese Sørenes”, og være kun meg som går på skolen og er med venner. Finne ut hva jeg ville, og trengte før jeg kunne gå tilbake til hva som er lidenskapen min og vil alltid være. Det har vært mye personlig på bloggen de få gangene jeg har blogget, men jeg tror virkelig jeg har trengt å bruke bloggen som en slags dagbok og samtidig tror jeg dere har likt det? Eller tar jeg feil?
Til poenget mitt. Grunnen til jeg har vært borte var for å finne meg selv igjen etter alt som har skjedd som virkelig har slitt meg fullstendig ut, og har trengt mye energi. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg er på et mye bedre sted i livet nå, og har det bedre. Jeg er så heldig som har hatt så fantastiske mennesker rundt meg som vet godt hvordan jeg har følt meg.
Hva vil dere lese på bloggen i fremtiden? Gjerne kom med forslag, setter pris på det<3
Blogges
